Pizzakveld

Jeg var spesielt sliten i går etter jobb, og snakket med mannen min på telefonen. Han foreslo at jeg skulle ta meg en tur i svømmehallen – det pleier alltid å hjelpe meg til å slappe av – og så skulle han lage ordentlig god, hjemmelaget pizza til jeg kom tilbake. Så søtt av ham! Det er ikke så ofte, men det hender han gjør sånne ting som dette. Og det gleder meg bestandig like mye, selv om det vanligvis dreier seg om take-away-mat, og ikke hjemmelaget.

Jeg stakk innom hjemme etter arbeidstid, og hentet bagen med badetøy og håndkle og ting til svømmehallen. Det aller beste med svømmehallen vår, er at de har en stor badstu i garderoben der. Etter å ha svømt noen lengder, ta en dusj, og så – ah… Snakker om balsam for kroppen. Men mens jeg satt der inne og nøt den fuktige varmen, begynte jeg å tenke. Mannen min. Han skulle lage pizza. Hm. Tja. Han er ikke akkurat noen Jamie Oliver, min godeste bedre halvdel. Han kan steke egg. Og ferdigpizza. Men hjemmelaget pizza, helt fra bunnen av, med deig og alt sammen? Kanskje han fikk hjelp av en av guttene våre.

Men var det egentlig så mye bedre? Tankene vandret, og jeg kom på en animasjonsfilm jeg så på tv da jeg var liten. To gode naboer. Å, himmel og hav. Jeg så for meg yngstemann og faren som blandet pizzadeig med en av vispene mine festet til drillen. Jeg så på klokken på veggen. Nesten to timer siden jeg dro hjemmefra. På tide å komme seg tilbake! Jeg gjorde meg ferdig i rekordfart, hev meg i bilen og suste hjemover, med skrekkbilder av pizzadeig og -saus både på vegger og tak, diverse garasjeverktøy tilklint med tomatpure.

Inn døra. Hm –  stille. Det luktet godt. Dempet belysning i stua. Mørkt på kjøkkenet. Jeg tittet inn. Rent. Rent? Joda. Prikkfritt.

Min herlige mann hadde ikke bare laget pizza, helt fra bunnen av, han hadde også ryddet og vasket opp etter seg. I stua var det tent stearinlys, lav, behagelig musikk på stereoen, og på bordet stod en pizza som så så lekker ut og luktet så godt at jeg fikk vann i munnen. Bordet var dekket til to.

– Perfekt timing, hørte jeg bak meg, og jeg måtte le da jeg så ham. Mel i håret og på kinnet. Men pizzaen? Den var himmelsk. For en deilig overraskelse. Mens vi spiste, fortalte han meg at han hadde fått oppskriften av en kompis på jobb, som pleide å lage pizza til kona av og til. Og at han hadde tenkt å adoptere den skikken. Jeg kjente varmen fra badstuen sige inn over kroppen for andre gang. 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *